Hei hei dere ♥

Dere som har fulgt meg her på bloggen, fikk sikkert med dere at Ole fikk en litt tøff start på livet da han kom til verden i Mai 2015. Det var en tøff tid, som jeg valgte og holde for meg selv. I ettertid har jeg fått en del spørsmål, derfor har jeg lyst å skrive litt om det her likevel. 

Han ble forløst med planlagt keisersnitt på Haukeland 21. mai 2015. 

Han kom til verden 1 uke før termin han veide 3,4 kg og var ikke lenger enn 48 cm. En perfekt liten gutt, som fikk navnet Ole etter sin oldefar (farfaren til kim).

1 uke etter fødselen reiste vi på hotellweekend med familien min fra Sunnmøre. Min spreke og fantastiske pappa ble 60 år, så han og mamma spanderte langweekend på hele familien på Solstrand Hotell. Jeg så absolutt ikke noe problem med å ta med Ole. For det var snakk om en liten times kjøring hjemmefra. 

Min tvillingsøster er en person som virkelig bryr seg om alle rundt seg. Hun leser meg som en åpen bok, og vet når noe er galt. Den helgen sa hun hele tiden til meg at hun følte det var noe som ikke var helt som det skulle med Ole. Han drakk utrolig lite, og søv hele tiden. Han virket sløv, og det var vanskelig og få skikkelig kontakt med han. Jeg vet at det ikke er normalt med god kontakt med en baby som er såpass nyfødt, men man kunne likevel se at han noe ikke stemte. 

Før vi reiste ble han veid 1 og 2 ganger ekstra, fordi han hadde gått ned i vekt etter fødselen. Han la ikke på seg som forventet, og vekten var ganske lav en periode. 

Jeg ammet, og ammet, og ammet. Men vekten den gikk fortsatt bare nedover. Fortvilelsen spredte seg, jeg ble redd og jeg følte meg unyttig. Tankene om at jeg hadde for lite melk, at jeg ikke klarte å amme og at jeg var helt ubrukelig slo meg. Det gjorde vondt, og jeg var veldig redd for Ole. 

Da Ole bare var 3 uker gammel fikk han høy feber. Etter en lang (det føltes som år) periode med vektnedgang, en baby som BARE sov og som virket slapp kom den høye feberen. Jeg pakket ned stellebagen, satte han i bilstolen og kjørte på legevakten for en sjekk. 

Da jeg kom inn til legen fikk jeg beskjed om å legge han på en benk. Jeg kledde av han alle klærne, og legen fikk kjenne på han og måle temperaturen. Det var inne i et kaldt rom. Ole sov. Han rikket ikke på en mine, han bevegde seg omtrent ikke og gjorde verken motstand eller gråt når legen flyttet på han, strøk på han eller målte temperaturen. Jeg glemmer aldri det legen sa til meg: 

"Rebekka? Har du pakket med deg nok klær til deg og Ole ? Du er trebarnsmor, når du sier at noe er galt med Ole stoler jeg på deg. Jeg sender dere på Haukeland, og jeg tror nok at dere blir liggende der oppe i noen dager til de finner ut hva som er galt med Ole. Jeg sender dere til et trygt sted, du skal få hjelp og jeg vil bare det beste for denne nydelige lille gutten din".

Jeg kjørte alene til Haukeland. Meg og Ole. Kim var hjemme med Vilde og Julie. 

Da jeg kom frem til Haukeland ble jeg møtt i døren av en høffelig dame. Hun viste oss inn til et rom hvor det ble tatt noen tester av Ole. Han hadde gått enda mer ned i vekt.

Nå sto tiden stille. 
Jeg gråt, jeg var livredd og viste ikke hva som skulle skje. 

Jeg ble innlagt på et rom på barneavdelingen. Ole var ikke sammen med meg, fordi de måtte undersøke han grundig. Etter en liten stund kom de trillende på Ole i en sykeseng. Han fikk mat gjennom sonde og ble overvåket 24/7. 

Det ble lange dager på Haukeland. På enerom bodde vi i 12 dager uten resten av familien. Men jeg er så innmari glad for det nå. Vi ble tatt på alvor, vi fikk møte utrolig mange dyktige leger og de gjorde alt i sin makt for at Ole skulle bli frisk igjen. 

Ole hadde blodforgiftning. 
Hadde jeg ventet hjemme uten og gått til legen, hadde legen på legevakten sendt meg hjem eller hadde jeg utsatt det litt ekstra så....... ja, da tørr jeg ikke tenke på hva som hadde skjedd med han. Både jeg og legen på legevakten tok den rette avgjørelsen, og Ole ble 100 % frisk igjen. 

Jeg er glad jeg bor i et land som Norge.
Jeg er glad vi har et helsevesen som tar meg på alvor. 
Jeg er glad vi har utrolig mange dyktige leger, jordmødre og ikke minst sykepleiere.
De reddet livet til vår lille skatt.
Jeg er veldig takknemlig for det nå

♥♥




En liten skatt som sover i sykehussengen. 
♥♥