• Skrevet: 10.01.2016  •  Kl: 21:33  •  Kategori: Tanker   •  Kommentarer: 18

Hei hei dere, og riktig god søndagskveld ♥

Ute blåser det og er kaldt, jeg sitter inne å nyter varmen under et mykt og godt ullteppe i sofaen. Som regel når jeg setter meg ned for meg selv i sofaen etter at ungene er lagt, blir alt så stille. Stillheten setter meg i tenkeboksen. Jeg får tid til å reflektere og ikke minst fundere. 

Det er akkurat 8 år siden jeg tok steget å flyttet fra Sunnmøre til Bergen. Det er veldig rart å tenke på at jeg snart har bodd 1/3 av livet mitt her. Når jeg reiser på ferie til familien min pleier jeg å si "jeg reiser hjem", men er det riktig nå ? Da jeg møtte Kim for 8 år siden snakket vi mye om at vi kom fra hver vår kant i Norge. Jeg hadde bestemt meg veldig tidlig for at jeg skulle flytte til Bergen for en periode, så skulle jeg hjem igjen. Jeg husker at jeg sa det ofte til Kim, mest fordi jeg var redd for å bli bundet til noe jeg kanskje ikke ville ? 

Det har skjedd utrolig mye på "bare" 8 år. Jeg har flyttet 4 (!) ganger, jeg har hatt 4 jobber, jeg har tatt en høgskoleutdanning, jeg har skaffet meg 2 hunder og sist men ikke minst har jeg blitt 3 barnsmor. Når jeg tenker tilbake er det igrunn helt surrealistisk - men for en reise. Jeg kunne ikke spolt tilbake tiden for noe. Jeg elsker barna mine over alt i hele verden, og er så glad fordi jeg og Kim etablerte oss. Men selv om lykken er komplett er der en følelse inni meg som aldri vil forsvinne. 

Følelsen av hjemlengsel. Har du kjent på den noen gang ? På Sunnmøre har jeg en fantastisk familie. Jeg er tvilling og har aldri hatt sterkere bånd til noen enn jeg har til min tvillingsøster. Hver en dag snakker vi sammen på telefonen. Vi gir hverandre oppdateringer og så legger vi på. 40 mil er det mellom meg og dem. 40 lange, alt for lange mil. 

Alle disse årene har jeg gått rundt med et lite håp. Et ørlite håp om at vi en dag flytter med oss hele lasset oppover de milene som skiller Ålesund og Bergen. At vi finner oss et hus der jeg kommer fra og at barna våres begynner på skole der oppe. Ikke her. 

Så begynner tankene å surre enda mer, jeg tenker og jeg grubler. Jeg blir aldri fri fra tanker , de bare vokser og vokser. Jeg flyttet til Bergen. Jeg ga på en måte slipp på alt jeg hadde hjemme, og begynte et nytt liv og etablerte meg et nytt sted. Gjennom 8 år har jeg blitt kjent med utrolig mange fantastiske, flotte og ikke minst immøtekommende mennesker her. Jeg har fått nye venner og ikke minst har jeg fått en svigerfamilie som jeg har blitt så glad i. Jeg føler meg ivaretatt og jeg føler at jeg har etablert en ny sosial omgangskrets - skal jeg bare flytte bort fra alt det ? 

Av og til skulle jeg ønske jeg kunne snakke med noen som var i samme situasjon som meg. Snakker jeg om det med familien min på Sunnmøre er det klart de har lyst at vi kommer flyttende oppover. Familien vår her ønsker at vi blir boende her, slik at de får mer tid sammen med barnabarna sine. Jeg føler jeg sitter midt i mellom, med tanker som surrer og et liv som "står på vent". 

Dette ble et veldig åpent og ærlig innlegg. Men av og til hjelper det å dele, ikke stenge alle tanker inne. 
Om det er noen i samme situasjon setter jeg veldig stor pris på tilbakemeldinger. 

Ellers håper jeg dere alle har en deilig søndag. 


Takk for at du tok deg tid til å lese min historie. 



Ålesund og Bergen, to fantastisk flotte byer. 




Anne Lise

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.21:43
Fint skrevet. Håper du finner noen som har eller er i samme situasjon som deg som du kan prate med.

susanne

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.21:45
Var i samme situasjon for noen år siden, vi flyttet. jeg måtte sjekke om uroen i kroppen la seg. Og det gjorde den. savnet over den andre byen vil nok alltid være der, og jeg har nok flere venner på den plassen, men likevel føltes det rett.. vi bygde hus, og det har tatt på, men har nå bodd her i 3 år. Det verste som skjer er at man finner ut at det blir feil, da kan man flytte tilbake. når man har familie to plasser vil man nok føle et savn og lengsel til det ene stedet uansett

Rebekka Fylling

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.21:48
susanne: Tusen takk for at du deler historien din med meg, Susanne. Ja, jeg skjønner hva du mener. Om vi nå hadde bodd på Sunnmøre, tror jeg nok helt klart at jeg hadde hatt et savn til den familien vi har her og.

Rebekka Fylling

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.21:48
Anne Lise: tusen takk for det ! :)

Lisen

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.21:55
Hei.

Jeg er i samme situasjon og bor fire timer borte fra min familie. Klart jeg savner de, og mine søsken som også har barn og bor der. Men min konklusjon er at om vi skulle ha flytta dit ville mine tre barn enda hatt besteforeldre og søskenbarn på avstand vi må reise til, og min mann ville reist fra sin familie. Jeg er ikke viktigere enn han, og som deg så var det mitt valg å flytte til denne byen i begynnelsen. Derfor setter jeg pris på livet vi har her sammen på stedet min mann er fra, og lengter ikke hjem annet enn når noe trist skjer eller vi akkurat har vært der. Og da oftest savner jeg mine tanteunger og det manglende søskenbarnforholdet de har...

Rebekka Fylling

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.21:59
Lisen: Takk for at du deler historien din med meg ! Jeg setter veldig stor pris på det.
Det kommer kanskje helt an på hvilket forhold man har til sin egne søken også ? Selv har jeg to søstre som også er mine aller beste venninner. De har barn i samme alder som mine barn, og vi finner på så utrolig mye kjekt sammen når vi reiser på ferie. Jeg sitter ofte i helgene å tenker at jeg gjerne skulle vært der og funnet på ting sammen med de. Men det er klart, jeg har jo venner og familie her også som jeg setter veldig stor pris på. Så det er absolutt ikke enkelt !

Sandra

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.22:00
Har det på samme måte sjøl! Bortsett fra at e ikke e etablert med hus og unga enda. Flytta fra Ålesund til Oslo for 4 år sia for å prøve nokke nytt. Elska det da, men no har savnet etter Åleby og livet på landet komt. Bodde 25 år i Åleby og ALDRI sett naturen...fjella..sjøen..boligprisane... Før no... Fått me kjæreste her nede fra Oslo-området, som sir vi kommer til å flytte oppover. Kryssa fingrane!

Rebekka Fylling

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.22:05
Sandra: Takk Sandra, for at du legger igjen en kommentar.
Så flott at han er med på lasset, ønsker deg mye lykke til! :) Og så vil jeg råde deg til å tenke mye på det, og gjerne ta et valg før barn kommer inn i bildet. Da blir det straks mye vanskeligere :) Ha en god kveld!

Lisen

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.22:46
Jeg vil nok si at jeg har et veldig nært forhold til min søster, men ikke fult så nært til min bror. Naturlig nok fordi han er gutt, men og fordi han er endel eldre og har bodd flere år borte før jeg flytta.

Når jeg ser min søster finner på ting med sine unger tenker jeg nesten hver gang at vi skulle gjort det sammen med alle fem barna. Her r alle ungene også i ca samme alder. Min bror sin er 6-8 år eldre enn mine.

Sandra T.

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.22:52
Hei! Æ kommentere nesten aldri blogga, men nu måtte æ bare for det her traff mæ. Æ e i akkurat samme situasjon, bortsett fra at æ har et barn og at æ e i fra Finnmark men bor nu i Skien. Æ flytta sørover for 4,5 år siden, og da møtte æ han som nu e min samboer. Æ klare ikke å slå mæ til ro her nede så æ har veldig hjemlengsel. Og pga lengda e æ hjemme 1-2 gang pr år. I nord har æ mamma, broren min med familie, søskenbarn og en stor omgangskrets. Her har æ nesten ingen og det er veldig vanskelig å få seg nye bekjentskap dessverre. Vi har familien til samboern her i område. 1,5 time kjøring +/-.

Nå blei det mye snakk om mæ her, men det e bare ville si e at æ skjønne dæ så utrulig godt. Æ har så lyst å tilbringe mere tid med min familie, å æ snakke mye med dem på telefonen.

Ønske om å være i nærheten av dem og kunne finne på ting sammen, eller bare det og kunne invitere dem på søndagsmiddag hjem til oss, e veldig stort. Vi har snakka mye om det i det siste, så valget e egentlig tatt. Vi flytte nordover om vi får oss jobb, nåkka æ trur kommer til å bli kjempe vanskelig da det e en veldig liten plass med lite jobba som blir lyst ut :(

Nu snakka æ mæ helt bort her(på dialekt tilogmed ;)) Alt i alt ville æ bare si at æ forstår dæ så utrulig godt å skjønne godt at du har de tankan du har :) Klem!

Katinka

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.23:20
Jeg er,heldigvis får jeg si,ikke i samme situasjon som deg. Og det vet jeg at jeg heller ikke hadde klart,å bodd så langt unna familien min! Og ting blir vaskeligere når det er barn inni bildet... Vi venter nr 4 nå. Regner med at dette er et tema som du og Kim har snakket mye om,og hvordan stiller han seg til en evt flytting? Har fulgt bloggen din siden starten omtrent,men sjelden lagt igjen kommentarer,men jeg vet at dette med å bo så langt unna familien din,har vært og er noe du har tenkt mye på. Husker fra tidligere blogginnlegg! Klem

Ida Sofie

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.23:32
Så fint og ærlig skrevet 😊 Lever også med en evig savn om min hjemby. Og sier også at jeg skal hjem når jeg drar til Mosjøen 😊 Det vil for alltid være hjem for meg 😂 Bor samme med samboeren min og våre 2 jenter i Ålesund. Min samboer er desverre ikke villig til å flytte 😕

Else

Skrevet: 10.01.2016  •  Kl.23:41
Kjekt å lese bloggen din Rebekka! Tenk at det faktisk e snart 16 år sia vi gikk ut fra barneskulen!! No har ej det i alle fall likedan som dej! Bor 5t unda, he mann og to barn, og vi drive vår ega bedrift. Kjenne det akkurat slik som du skriv! Skulle så gjerne komt mej sørover, men samtidig bor vi på heimplassen til mann min, og forretninga vi driv har vært i familien i over 60 år (farmora til min mann som starta den), og den går alt for godt til at vi bare kan flytte :-/. Og bare tanken på å måtte jobbe "under nokken", frista jo ikkje veldig...

Men guri kor savnet etter venna, familie og natur e stort! Skulle gjerne hatt i pose og sekk! :)

Håpe uroa di (og mi) kan avta litt, sjøl om ej ikkje heilt veit om ej vil gi slipp på den...:)

Rebekka Fylling

Skrevet: 11.01.2016  •  Kl.22:58
Else: Så kjekt Else :)
Tusen takk for at du legger igjen kommentar. Er absolutt ikke enkelt å skulle ta en slik avgjørelse. Det aller beste hadde vært og hatt begge familiene rundt seg, men er ikke så enkelt når man finner seg en som er fra et annet sted.

Tusen takk for gode ord, og det samme til deg :)

Rebekka Fylling

Skrevet: 11.01.2016  •  Kl.22:59
Ida Sofie: Nei, man må vel være 2 om en avgjørelse. Og det er absolutt ikke så lett når den ene ikke er enig eller villig til å flytte :)

Rebekka Fylling

Skrevet: 11.01.2016  •  Kl.23:00
Katinka: Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg ikke satte i denne situasjonen. Det aller beste hadde vært og hatt to familier i nærheten hele tiden. Men siden det ikke er slik, må vi uansett gjøre drt beste ut av det uansett utfall. Han er nok ikke negativ til flyttingen. Vi må ta en avgjørelse på dette sammen :)
Så kjekt at du legger igjen en kommentar :) Ha en fortsatt fin kveld :)
klem

Rebekka Fylling

Skrevet: 11.01.2016  •  Kl.23:01
Sandra T.: Tusen takk for at du legge igjen en kommentar her. Jeg setter veldig stor pris på at du deler din historie med meg :)
Ønsker deg en fortsatt fin kveld :) klem !

Elbjørg

Skrevet: 13.01.2016  •  Kl.14:45
Hei. Jeg er tvilling selv, og får vondt i hjertet av å lese dette. Jeg tror ikke du får fred og ro i Bergen, du har tenkt på dette med evt flytting lenge nå. Jeg for min del kunna aldri valg å bo så langt unna tvillingsøsteren min og barna hennes! For meg betyr det så mye at søskenbarnene får møttes ofte:)! Men skjønner du er skikkelig i tenkeboksen. Også tror jeg at uansett hva dere bestemmer dere for, så må dere på et tidspunkt sette strek og slutte å dvele over valget. For jeg tror man vil ha hjemlengsel så lenge man ikke tar noe valg, for da ligger muligheten og tankene på det andre der alltid.. Digger å lese bloggen din forresten, dere har fantastisk søte barn, og jeg syns du har gode tanker ift livet:D


Design og koding av Silje Lien
Design og koding av Silje Lien
hits